Jeg gjorde som Bente og krabbet ned i arkivet. Og her er det aller første innlegget jeg la ut til almen beskuelse. På sett og vis var dette en form for oppsummering av tiden til da og en programerklæring.
Jeg burde ha lekt meg med spretne ord og laget en ode til gleden-
eller funnet de flotteste, malmfulle ord og skrevet så vakkert om freden.
Men jeg bøyde nakken for hverdagens krav
og skjulte den ulmende vreden.
Jeg kunne ha vandret i blomstereng og hvisket som blåklokker klinger-
kanskje satt meg ned ved en barneseng og fabulert om alvenes ringer.
Men jeg bøyde nakken for hverdagens krav
og ble «den som henter og bringer».
Jeg skulle ha klatret til fjellets topp og begeistret berettet om verden-
siden kastet meg med i en heftig galopp og andpustent diktet om ferden.
Men jeg bøyde nakken for hverdagens krav
og fikk mat i den kvisete nerden.
Jeg ville ha sittet ved saltstenkt strand og fortalt om måne og hav-
mens jeg lyttet til bølgenes rislen i sand og fantaserte om skatter av rav.
Men jeg bøyde nakken for hverdagens krav
og lot drømmene gå i sin grav.
Jeg vil ikke mer, det er slutt, det er stopp-
jeg skriver et brev og sier hverdagen opp.
Jeg bøyer ei nakken for hverdagens krav,
men melder meg ut av dens kav.
Jeg skal dikte og synge og leke med rim-
fabulere og være i ordenes stim.
For ordene er der og venter på meg-
nå skal de skrives, det lover jeg deg.
Og akkurat det siste har jeg vel gjort, kanskje til overmål?
